July 17, 2020

"President Cardoso Reflekterer over Brazil og Sosiologi"

av Ted Goertzel

Originalside: http://crab.rutgers.edu/~goertzel/fhcpres.htm

Publisert i Footnotes, nyhetsbrevet til American Sociological Association, November, 1995, p. 1.
Dette er det originale typeskriptet og gjenspeiler ikke endringer som er gjort av Footnotes redaktører.

Rutgers University at Camden
   goertzel@camden.rutgers.edu

I løpet av en tre ukers tur til Brazil i august, intervjuet jeg
sosiologpresident Fernando Henrique Cardoso kort på kontoret
hans i Bras!lia, og deltok på en pressekonferanse som han holdt
22. august, 1995. Dette essayet rapporterer på det jeg lærte, fra Cardoso og andre, om hans prestasjoner som sosiolog med makt.

Etter ti måneder i vervet var Cardoso fortsatt på bølgen av
popularitet basert på hans bemerkelsesverdig vellykkede økonomiske
politikk. Plano Real, som Cardoso implementerte i sin rolle som
finansminister i løpet av det siste året før administrasjonen, har
stoppet Brazil sin hyperinflasjon. Denne inflasjonen, som hadde
vært så høy som 40% eller 50% per måned, har nesten nådd null.
Dette har ført landet mot grunnlaget for økonomisk vekst, mens
også øker inntekten til de fattigste. For første gang, har en person
som tjener minstelønn faktisk råd til å kjøpe en kurv på markedet
med nødvendige varer brukt som en indeks av Brasils økonometrikere.

President Cardoso fortalte meg at hans trening som sosial
forsker hjalp ham med å oppnå en bred, objektiv forståelse av
Brasils komplekse sosiale problemer. Han var rask med å påpeke
at han hadde bred bakgrunn innenfor samfunnsfag, inkludert
statsvitenskap, antropologi og økonomi, i tillegg til sosiologi.
Administrasjonen hans er et laboratorium for tverrfaglig
samfunnsvitenskap, ikke for sosiologi som en egen disiplin.

Som ung professor var Cardoso del av en berømt Marx Study
Group, som nøye analyserte alle tre bindene av Das Kapital, avsnitt
etter avsnitt, over en periode på flere år. Deltakerne ble valgt ut ifra
forskjellige faglig bakgrunn, inkludert filosofi og samfunnsvitenskap,
og hver tolket Marx fra det nyeste perspektivet fra de nyeste
teoriene og forskningen innenfor hans eller hennes fagfelt. De
leste også Keynes, Rosa Luxembourg og andre. I dag, har
mange fra denne gruppene ledende roller i brasiliansk
intellektuell og politisk liv.

President Cardoso trodde ikke at hans kunnskap om
samfunnsvitenskap alene var ansvarlig for at han ble
president. Veldig viktig var det han kalte en «sterk personlighet»
med evne til å ta beslutninger og å projisere en visjon om
fremtid for befolkningen. Også kritisk var evnen til å motivere
folk og koordinere teamarbeid blant ansatte.
Cardoso brukte tre disse tre ferdighetene som finansminister
i Itamar Franco administrasjonen, som var før hans egen.
Når hans økonomiske rådgivere fortalte ham at det ville være
umulig å stoppe inflasjonen før slutten av Franco-regjeringen,
insisterte Cardoso på at det kunne, og måtte gjøres. Ved å
trekke fra sin kunnskap om økonomi, hjalp han økonomene
med å utarbeide Plano Real, som utnyttet Brasils eksisterende indekseringsmekanismer, og en rekke økonomiske reformer
for å konvertere priser til en stabil valuta.

Denne suksessen sikret Cardoso sin seier i Presidentvalget
i 1994 over den mer karismatiske kandidaten fra Arbeiderpartiet,
Luis Ignacio da Silva (Lula). Mange brasilianere mente Lula
ikke var forberedt for presidentskapet. Forslagene hans virket
vage sammenlignet med Cardoso sin plan som allerede virket.
Til tross for hans sosialdemokratiske politikk, og hans utdanning
i Marxisme, hadde Cardoso støtte fra mange av nasjonens
forretningsgrupper. Han hadde støtte fra mange politiske
ledere som hadde vært tilknyttet de militære regimene som
han hadde motarbeidet tidligere, og mange venstrevridde
oppfattet han som å ha de sosialistiske overbevisningene som
i da han var yngre. 

Cardoso er rask med å påpeke at han aldri var marxist
i en ideologisk sans. Han mener at hans grunnleggende
politiske verdier ikke har endret seg siden hans dager som
ung professor, selv om han naturlig har blitt påvirket av
endringer i verden. Cardoso sitt sosiologiske arbeid fokuserte
alltid på de empiriske realitetene av spesifikke historiske
konjunktur som nasjoner, regioner eller byer, ikke på
abstrakte eller universelle prinsipper. I tekstene sine lener
han seg på klassisk sosiologisk teori for å forklare de
strukturelle motsetningene og dynamikken disse i disse
systemene under utvikling. Han var aldri interessert,
for eksempel i «teorier om avhengighet» i abstrakt,
men studier av avhengighet og utvikling i spesifikke
land på spesifikke tidspunkt. Til tross for det krevende
presidentskapet, fortsatte han å skrive sosiologiske
essays og å snakke på akademiske konferanser, og deltar
i livlige debatter med sin intellektuelle kritikere på
sidene i Brasils søndagsaviser. I disse debattene,
definerer Cardoso seg selv som sosialdemokrat, selv
om han nylig brukte begrepet «neososial» for å beskrive
politikken sin som svar på beskyldningene om «nyliberalisme».

Brasilianere bruker uttrykket «liberal» i dets europeiske
sans, i motsetning til dets amerikanske. Faktisk beskriver
ikke stikkordet «neoliberal» Cardoso sin politikk spesielt godt.
Samtidig som han har pr